Norsk Industriarbeidermuseum

+Røros er sant

Som verdensarvsteder kan det se ut til at Rjukan-Notodden industriarv har mye til felles med Bergstaden Røros og Circumferensen. Kanskje er det mer som trekker sammen enn skiller.

En skal helst ha et program som borger for godt utbytte når en delegasjon på 16, både politikere, kommune-, nærings- og museumsfolk, drar på studietur. Det fikk vi i rikt monn gjennom to dager på Røros. Røros og Rjukan-Notodden har til felles at verdensarven er stor i utstrekning og omfatter både industri, bysamfunn og for så vidt utnyttelse av vannets krefter.

Både Rørosmuseet og Norsk Industriarbeidermuseum (NIA) ble i juni 2017 autorisert som verdensarvsentere for sine respektive verdensarvsteder. Verdensarvsenterne er, sammen med Norges Verdensarv, engasjert i arbeider med å etablere en felles basisutstilling for verdensarven i Norge. Arbeidet med implementering av verdensarven i læreplanen og etablering av pedagogiske opplegg for alle trinn i skolen er godt i gang for begge parter. Arbeidsoppgaver og utfordringer oppfattes som like stort for begge stedene – og derfor ligger det også godt til rette for å lære av og inspirere hverandre.

Røros har vært en betydelig turistdestinasjon gjennom mange tiår og har derfor mange fortrinn – og mye å lære bort. Rundt 20 aktører deltar i et samarbeid om mat og drikke basert på lokale råvarer. Besøkende kan tas med på en mat-safari. «Elden»-spelet på Røros er blitt Norges nest største friluftsteater. Røros-museet drifter et eget bygningsvernsenter, som NIA-direktør Runar Lia ikke underslår at er noe å strekke seg etter.

Verdensarvkoordinator Torfinn Rohde kunne fortelle at det har tatt tid å få på plass engasjementet rundt Røros som verdensarvsted, men i dag er det både en sterk bevissthet og stolthet hos «menigmann». Men Circumferensen involverer verdensarven fem kommuner, to fylker og også det sør-samiske miljøet.

Akkurat som i Rjukan-Notodden industriarv dreies oppmerksomheten i økende grad mot de immaterielle kulturverdiene. Røros ser ubrukte muligheter i den litterære skattkiste som Johan Falkberget etterlater seg.

En uvanlig, nærmest enestående, lokal mathistorie var en av de røde trådene i vårt turprogram. I det barske gruvesamfunnet måtte alt av tilgjengelige råvarer utnyttes. Det handlet om å overleve. Slik oppsto nye matprodukter som i dag fortoner seg som ganske eksotiske når de settes fram på lunsjbordet eller vi finner dem i butikken. Røros museum har tatt mattradisjonene inn i sine omvisninger i byen. Bestyrer Trond Lund ved Rørosmeieriet kunne fortelle om Røros-produkter som selges både lokalt og nasjonalt – og om høye langsiktige mål. Mer skal komme! Han bedyret at det hele springer ut av en ukuelig evne og vilje til å overleve.

Vi tar med oss hjem en forståelse av at etter nærmere 40 år på UNESCOs verdensarvliste er Røros kommet til et punkt hvor hensynet til verdensarv er med, nærmest ligger i bunnen, for alt som utvikles av nye planer. Folk føler stolthet over å bo og leve innenfor verdensarven. De er kommet langt med å gi et innhold til begrepet «bærekraft» for Røros og Circumferensen som reisemål.

Når det i Versailles fokuseres på å øke interessen for de vakre hagene, ikke overbelaste det vakre slottet, så arbeider Røros med å vekke de besøkendes interesse for enda flere destinasjoner utenfor bykjernen. Slikt kan det fødes nye tanker og aktiviteter, både i Vinje, på Rjukan og Notodden.

Du vil og like