Norsk Industriarbeidermuseum

Fanesak åpnet i Telemarksgalleriet

Karianne Sand åpnet utstillingen 18. mars. Sand er kunsthistoriker og daglig leder for Norske Tekstilkunstnere og SOFT galleri. Åpningstalen kan du lese her.

FANESAK – Åpningstale av Karianne H. Sand.
Telemarksgalleriet 18. mars 2018.

«Denne utstillingen heter Fanesak. Når man slår opp hva ordet fanesak står det at det betyr en sak med den høyeste prioritet. Det aller viktigste. Ordet fane betyr, ifølge samme ordbok, et farget stykke tøy med symboler eller innskrifter festet til en stang og brukt som merke for en militæravdeling eller forening. Ordet fane bruker vi også ofte i språket vårt: som å senke fanen eller heve den, heise den hvite fane eller den røde fanen. I krig da man skulle få alle de kampdyktige unge mennene til å kjempe, som ikke var i militæret og derfor ikke hadde uniformer, var hvilken fane man stilte seg bak selve kjennetegnet på hvilke side man stod i slaget og var, rett og slett, livsviktig. Men en fane kan også samle en barneklasse, et korps eller en barnehage på 17. mai. Det må ikke være sinne, urettferdighet eller krig som samler oss bak fanen, men den må si oss noe som gjør at det er her vi skal eller bør samle oss. Om det så er hva vi mener er viktigst eller hva det er som identifiserer oss – om det nå er 8-timersdagen eller det at jeg spiller klarinett i skolekorpset. Med andre ord – en fane er noe som samler de som kjemper for samme sak, noe som heves høyt og viser verden hva vi synes er viktigst, noe vi vil at andre skal se og forstå og gir en identitet til alle de som samler seg bak den. Det er mye å kjempe for og mye som bør sies høyt så det er ikke rart at kunstnerne ofte tyr til fanen.

Denne utstillingen er også en forlengelse av en markering dere har hatt her på Telemarksgalleriet om 8-timersdagen. Dette kan jeg ingenting om, men er veldig glad for at det ble kjempet frem. Sånn er det med ganske mye – flaut mye – man vet kanskje ikke så mye om saker som andre har kjempet frem og som gjør at man selv nyter et ganske så behagelig liv. Som gjør at man kan få ha den jobben man vil ha, den fritiden og den familien man ønsker å ha. Det har vært mye kamp av de før meg som har gjort at livet mitt og mange andres har blitt så godt. Det samme kan sies om noen av den eldre garden i utstillingen her på Notodden. Hvem vet om denne utstillingen hadde sett slik ut uten deres kamp?

På midten av 1970-tallet samlet kunstnerne seg bak Kunstneraksjonen -74 for å bedre kunstnernes sosiale og økonomiske situasjon. Man stilte seg bak ulike faner med ulike kraftsalver og var synlige i gatebildet. Det var kampen for vederlag, for garantert minstelønn og for økt bruk av kunsten i det offentlige. I kjølevannet av denne kunstneraksjonen, kvinnekampen og en politisk oppvåkning ellers i samfunnet tok tekstilkunstnerne på 70-tallet et stramt grep om egen fremtid. De opprettet egen fagorganisasjon Norske tekstilkunstnere, som jeg i dag representerer, og boikottet Norges største utstilling – Høstutstillingen. Boikottingen av Høstutstillingen var fordi det da kun satt malere, billedhuggere og grafikere/tegnere i juryen – og hvordan kunne de da se hva tekstilkunst var? Året etter hadde tekstilkunstnerne fått egen stemme inn i juryen – noe som vi har den dag i dag. Enda en av de sakene som noen har kjempet gjennom og som vi i dag nyter godt av. Men selv om noen av slagene er vunnet er det fremdeles mange igjen. For det er nemlig mer enn nok av fanesaker å kjempe videre for.

Til denne utstillingen har dere virkelig satt sammen et formidabelt ensemble med ulike men sterke kunstnerskap på tvers av generasjonene. Den røde tråden i ensemblet er fanen, en annen tråd jeg ser er at dette er seks individuelle, sterke, kvinner som jobber med tekstil i sine kunstnerskap. Uten kunstnere, ingen utstilling derfor vil jeg nå snakke litt nærmere om de seks som stiller ut her:

Tekstilkunstneren Else Marie Jakobsen, som dessverre ikke lenger er med oss, er kjent for sitt arbeid med billedvev. Hun var samfunnsengasjert og brukte ofte teppene som politisk virkemiddel og for å få frem sine argumenter. Jakobsen var opptatt av kvinners rettigheter og at billedveven skulle bli anerkjent som et likeverdig kunstutrykk i fagmiljøet. Hun mente at tekstilarbeid ikke hadde fått den plassen den fortjente i historien og at slike typiske kvinnesysler ofte var blitt oversett. Else Marie Jakobsen ville at teppene hennes skulle utrykke en mening og fortelle noe. Her stiller hun ut Meine Tekel – hvor soldatene fremstilles som selvutslettende individer, programmert til å adlyde uten egne meninger.

Elisabeth Haarr har jeg faktisk skrevet en masteroppgave om. Jeg ble så fascinert av hennes arbeid gjennom utstillingen på Oslo Kunsthall for noen år tilbake – Hold stenhårdt fast på greia di, at jeg viet hele min oppgave til hennes kunstnerskap. Jeg er også kjempefascinert av henne som en kunstner som har turt å rope høyt, som har stått på for å få lage kunst og for å få lage den kunsten hun selv ville lage. Arbeidet STRID er sydd sammen av flere ulike tekstiler, alle i rødlige nyanser. Uttrykket er røft og gir oss et inntrykk av at arbeidet allerede har vært i en kamp og fremdeles kanskje står i en kamp. Samtidig med det røffe uttrykket og den sterke kampen som lever i arbeidet er den så skjør og tander, og beveger så lett på seg.

Ellen Grieg er også en av pionerne innen tekstilkunsten, som ufortrødent har jobbet med tekstilen uavhengig trender. Hennes tunge skulpturelle tau vekker assosiasjoner til fanebånd – possement, en betegnelse for frynser, border, dusker og pomponger brukt til pynt på gardiner, møbler, uniformer og faner. Hos Ellen Grieg henger de uten fanen, uten selve kampropet men som sterke, skulpturelle nærmest dansende utropstegn i rommet.

Aurora Passero arbeider med abstrakt vev. Hun skaper ofte installasjoner som befinner seg i sjiktet mellom skulptur og maleri, som gir et organisk og kroppslig inntrykk. Arbeidet hun viser her derimot er strammere montert. Fanene er monumentale men de ulike høydene på dem gir et ikke-uniformert inntrykk. Som om fanene i seg selv ikke er helt samlet – selv om de peker i samme retning så er de ikke helt enige. Samtidig ser fanene ut som seil, som om du kan se vinden som blåser i dem og, til tross for at de ikke er helt enige, så vil de styre skuta trygt i havn.

Grete Johanne Neseblod bruker sine egne erfaringer inn i arbeidene sine. Hun er feminist, kunstner, mor og innehaver av Neseblod Records. For henne er fanen noe som er viktig, men som kanskje ikke alltid er den fanen man stiller seg bak i toget men som man umerkelig står under i hverdagen. Der alle de store visjonene og ønskene av og til drukner i oppvask og skittentøy.

Katrine Rørbakken Lund stiller ut med tekstile collager satt sammen som faner. Og når de da blir satt sammen som faner blir meningen igjen presset frem til å bli den aller viktigste, noe man vil si – om det er korpsfanen, arbeiderfanen eller krigsfanen. Den ene fanen henger ikke høyt og hevet slik man vanligvis ser de men skjevt og subber mot gulvet. Kanskje fanesaken ikke er så viktig lenger? Innholdet på fanen er også helt abstrahert – kan det være at man innimellom alt det andre har glemt hva man kjempet for? Mens den andre fanen ser ut som en blodsutgytelse, her har det vært kjempet, her har man drept og dødd i sin kamp. Men hva kampen var står det ingenting om – var det i så tilfelle verdt det?

Jeg vil gjerne gratulere dere alle sammen for en fantastisk fin og sterk utstilling. Og, tusen takk for at jeg fikk komme å være med på åpningen. Gratulerer.»

 

Karianne Sand er kunsthistoriker og daglig leder for Norske Tekstilkunstnere og SOFT galleri i Oslo.

Kontakt:
Susanne Grina Lange, kurator
O.H. Holtasgate 27, 3678 Notodden
+47 482 71 764
s.lange@nia.no

Du vil og like