fbpx
Norsk Industriarbeidermuseum

Visittkortfotografi – hva var det egentlig?

En visitt er definert som et kort og formelt besøk, altså et opphold som ikke skal vare lenge. I første halvdel av 1800-tallet opplevde de bedrestilte en utfordring til hvordan de skulle kombinere en formell visitt med den lukkede familiære sfæren. De bedrestilte ville gjerne knytte nye sosiale bånd, men uten at de skulle risikere å måtte forholde seg til de lavere stilte sosiale klassene i samfunnet. Man skulle kun menge seg med de i samme sosiale klasse som en selv. Løsningen ble et strengt regelbundet regime på nettopp visitter. Det ble skrevet strenge retningslinjer for de korte og formelle møtene mellom mennesker på likt sosialt nivå i samfunnet. Disse ble publisert i “skikk og bruk” bøker fra 1800-tallet. 

Et utklipp fra en av disse bøkene går som følger: “Damer beholde under besøget Overtøyet paa med Undtagelse af Pelse. Herrer afføre sig i Entreen Overfrakken og komme ind med Hatten i venstre Haanden og Handske paa venstre Haand.” (Gad 1903 bd. IV s.108)

Men hvordan skulle så de som mottok besøk vite om personen som ønsket å komme på visitt var i det samme sosialt aksepterte lag som de selv? Her kom visittkortet inn, det ble brukt som et signal på at man ville avlegge en visitt. Denne måten å varsle om besøk stammer helt tilbake fra Ludvig XIVs tid. Gjesten kom med et kort som frem til midten av 1800-tallet kun inneholdt navn og tittel på eieren. Dette visittkortet ble levert til tjenerskapet og gjesten måtte vente i hallen mens vertskapet ble informert om at noen ønsket deres nærvær i en formell visitt. Dersom vertskapet ønsket å møte gjesten kunne tjenerskapet vise gjesten inn til stedet der visitten skulle foregå.

“Herrer giver i de Huse, hvori de kun sjelden kommer, deres kort til den Tjener eller pige, der lukker op. Kortet leveres Herskabet paa en liden Bakke, og hvis Besøget bliver modtaget, gaar Tjeneren (eller Pigen) tilbake til den Fremmede og aabner Døren til det Værelse hvor Visitten skal finde sted.” (Chic 1898 s. 9f)

I 1954 tok den franske fotografen André Adolphe Diséri patent på fotografiske visittkort. Det var flere i Europa som parallelt jobbet med denne typen fotografi, men det var altså Diséri som skulle gjøre den kjent og populær, etterhvert! Diséri hadde kommet opp med en løsning på hvordan man kunne ta flere bilder på et glassplatenegativ. Noe som gjorde det langt rimeligere og mindre arbeidskrevende å produsere små portretter fra fotografenes atelier. Fotografiet ble altså tatt på en våtplate, et glassplate negativ. I Didiérs atelier ble det produsert 10 portretter på ett glassplatenegativ. Denne platen ble kontaktkopiert, deretter ble de enkelte portrettene skilt fra hverandre. Portrettet ble deretter limt på en papp plate som gjerne hadde en pent trykket ramme og fotografens navn. Men til tross for fotografens ivrige arbeid med visittkortfotografiet slo ikke denne moten skikkelig igjennom før etter noen år, nærmere bestemt i mai 1859. Napoleon III ville la seg fotografere i Diséris studio på vei til Italia med sin hær. Han så dette som en gylden mulighet til å kunne produsere billige fotografier av ham selv som kunne spres til massene. Dette førte til at visittkortfotografiet virkelig fikk sin storhetstid. Det var imidlertid først i 1862 denne moten for fullt slo igjennom i Norge. Dette kan man lese om i en artikkel i Aftenposten i Juni 1962: “Nu have vi saa omtrentlig havet Febre i alle Genre…….. men ingen av dem har formaaet at gribe saa vidt og bredt om sig som den for tiden grasserende og dominerende visittkortfeber, thi hvem har snart ikke seet sit eget kjære lille Jeg paradere i en Fotografs Atelier.”

Selve fotografiet på visittkortet signaliserte ved måten man arrangerte bildet, de rekvisittene som var med i portrettet og poseringen, hva hensikten med visitten var og gjestens sosiale rang. Det var vanlig å ha pentøyet på, samt ting som synliggjorde gjestens interesser eller rikdom. Det var ikke uvanlig å ha med både fangst fra jakt, våpen, sportsutstyr, bøker, medaljer og kanskje aller mest vanlig er draperiet. Tunge stoffer med dusker som skulle illudere et tungt og stilfullt møblert hjem med store rikdommer. Man kan også innimellom skimte stativene den avfotograferte er støttet mot. Eksponeringstidene var på 5-30 sekunder pr. bilde og det var vanskelig å holde en positur så lenge uten å ha noen bevegelse. Derfor ble det laget stativer som skulle skape støtte til føtter, armer og hode. Ofte er har den avfotograferte også en hånd plassert på noe fast, som et bord eller en annen person som sitter på en stol.

Visittkortfotografiet var populært helt frem til 1920, men hadde i disse årene gjennomgått noen forandringer. Det var ikke lengre bare de bedrestilte som bestilte disse for sine visitter. Fotografiet var blitt billigere og allmuen kunne reiste til fotografenes studio for å la seg fotografere. I 1964 kunne en vanlig kroppsarbeider bestille sitt portrett for en alminnelig dagslønn. Det ble dermed i større og større grad produsert visittkortportretter for familier som ville levere fotografier av seg selv til øvrig familie og venner. Det ble hengt på vegger og lagt i egne visittkort album, som var spesielt tilpasset dette formatet.

 

Kilde: “Pas nu paa! Nu tar jeg fra Hullet!”, Roger Erlandsen

Du vil og like