fbpx
Norsk Industriarbeidermuseum

Ungdommenes stemme

Inngripen i vår hverdag under Covid 19 har nok for de fleste vært veldig merkbare. Vi skal ikke møte venner, kolleger, vi skal sprite hender på butikken og vi skal helst ikke være på skole og jobb. Vi har hørt mye om hvordan det er å sitte på hjemmekontor og hva det gjør med oss voksne. Men hva med ungdommen? Hvordan opplever de den nye hverdagen, hjemmeskole, ingen venner og ikke russetid. Her kan du få høre direkte fra ungdommen hva de opplever.

I prosjektet “livet under Covid 19” har museet hatt et godt samarbeid med skolene for å samle inn nettopp ungdommenes tanker om det verden nå står i. Vi har fått inn mange flotte bidrag som godt beskriver hvordan ungdommene har det, mange som dikt. Noen av bidragene er gjengitt her.

Korona dikt
Disse lange dagene går sakte men sikkert fremover
men jeg får gjort det jeg skal, jeg lover.
Vi er tett innpå hverandre og det er noe jeg vil forandre.
Sitter på rommet dag inn og dag ut, skulle nå ønske jeg var en fri blekksprut
Tankene svirrer rundt i hodet, prøver bare å tenke på det gode.
Har følt meg litt innesperret og alene så jeg har begynte å komme meg mer ut og trene.
Det blir fort et par tjue turer til kjøleskapet, stapper alt ned i gapet.
Jeg savner å se vennene mine hver dag, føles nesten ut som et slag.
Men nå har sola endelig kommet å lyst opp dagene, så det er bare vekk med klagene.
Utrolig nok har jeg lært mye i løpet av denne tiden,
så om jeg forsetter sånn så mister jeg ikke gliden.
Men en ting jeg aldri hadde trodd jeg ville innrømme,
jeg savner skolen, så å sitte her resten av året, det kan korona bare glømme!
-Vilde

Tomme gater
Jeg ser på de tomme gatene,
Jeg ser på døde dagene
Jeg ser på de nye vanene
Dette er karantenelivet
Dette er en kjedelig periode
En pandemi!
Jeg ser nyhetene
Jeg ser bekymringene
Jeg ser klagene
Dette er altså samfunnet
Dette er altså slikt det blir, fram til Viruset har forsvunnet.
Alle tankene samler seg, jeg begynner å ga lei.
Jeg ser samfunnet som prøver å reise seg,
jeg ser at det ikke kommer noen vei,
jeg ser at alt jeg er vandt til, forandrer seg.
Når vil forandringen stoppe?
Jeg ser, jeg ser …
Tomme gater, helt uten sjel
Her er det ingenting som skjer
-Otto

Dikt basert på “Jeg ser”
Jeg ser en blå himmel
ingen skyer
Jeg ser en grønn plen
Og himmelen er så pen
Jeg ser ingen ute
Gatene er tomme
Alle holder seg inne på rommet
Folk frykter
Frykter hverandre
Vi er sa redde
Redde for smitte
Alt vi gjør er å sitte
Sitte inne alene
Jeg ser en ensom verden
Jeg savner vennene mine
Jeg håper jeg snart kan se de igjen
Og at tiden går fort frem
Jeg ser triste mennesker
Jeg ser folk som dør
Folk som mister sine nære
Vi må ta vare på vare kjære.
-Renee

Russen 2020
Selv om “russetida” ble avlyst p.g.a. Covid 19 situasjonen, feires den allikevel alternativt blant ungdommen.
Kjipt, men riktig sier årets russ!
Slik situasjonen er, må alle ta ansvar og forholde seg til myndighetenes retningslinjer.
Russen er selvsagt med på fellesdugnaden som er i hele landet.

Allikevel har de funnet sin alternative måte å feire russetida på.
Store landstreff er nå byttet ut med små sammenkomster og fester ute på verandaen.
I årets russekull er det mange små “russegrupper” og de har i fellesskap jobbet utallige dugnader og stått på for gjengen sin.
Disse grupperingene holder nå sammen og treffes til alternativ russefeiring.

Det vedlagte bildet er fra årets “russedåp” der en liten gjeng var samlet for å feire.
Jentene storkoste seg og fortalte at den alternative feiringen har styrket samholdet i gruppen.
De har rett og slett fått mer tid sammen innad i “russegjengen” og blitt en mer sammensveiset gjeng.
(Tekst Margit Bakken)

Du vil og like