fbpx
Norsk industriarbeidermuseum

Nye perspektiver i historien om tungtvannet

I forbindelse med utgravingsprosjektet av tungtvannskjelleren har Norsk Industriarbeidermuseum (NIA) gjennomført undersøkelser i kildemateriale. Funnene bidrar til å tette hull i tungtvannshistorien.

Opplysningene må settes i sammenheng med de nye forskningsresultatene om det tyske atomprosjektet. I flere år har vi trodd at prosjektet gikk fra å være et militært prosjekt til et sivilt prosjekt i 1942, og at målet på dette tidspunkt var å lage en atomreaktor som skulle produsere strøm i stedet for en bombe. Men de nye funnene viser at det var et militært prosjekt under hele krigen, at prosjektet var mer omfattende enn vi tidligere har trodd, samt at bombeprosjektet ikke ble oppgitt. Undersøkelsene bygger på kilder som har blitt funnet i arkiver fra tidligere Sovjetunionen. (Rainer Kalsch «Hitlers Bombe. München 2005, Günter Nagel «Das geheine deutsche Uranprojekt 1939-1945, Meiningen 2016)

Funnene gjør at også de militære aksjonene som var rettet mot tungtvannsproduksjonen på Vemork må sees i et nytt lys.

Fram til nå har vi trodd at Senkingen av D/F Hydro 20. februar 1944 satte et endelig punktum for kampen om det tunge vannet fra Vemork, men nå må dette revideres, sier historiker Gunhild Lurås på NIA. Kilder fra Hydro Rjukans arkiver forteller at det ble sendt betydelige mengder tungtvann til Tyskland i dagene og ukene etter 20. februar 1944.

Forsendelsene, inkl. den som foregikk 20. februar, inneholdt både lavkonsentrert og høykonsentrert tungtvann. Vanligvis solgte Hydro tungtvann med en konsentrasjon på 99.5 %, men disse forsendelsene inneholdt tungtvann med konsentrasjoner helt ned i 0,7 %. Dette er svært  lave konsentrasjoner, og det er grunn til å spørre om hva Nazi-Tyskland skulle med tungtvann i så lave konsentrasjoner, sier Lurås videre.

Etter bombingen av Vemork og Rjukan i november 1943 ble stedet fullstendig renset for tungtvann. Til og med 157 ampuller med til sammen 2 kg høykonsentrert tungtvann ble overlevert det tyske ordenspolitiet for å sendes til Tyskland.

Under senkingen av D/F Hydro gikk det tapt tungtvann som tilsvarte 492,63 liter høykonsentrert tungtvann. Men tungtvann tilsvarende 241,25 liter ble sendt fra Vemork og Rjukan med politivakt.

Arbeidet med å øke tungtvannsproduksjonen gikk kontinuerlig fra Norge ble okkupert og helt fram til bombingen av Vemork og Rjukan i november 1943. Kilder fra NIAs arkiv forteller at økningen i produksjonen var formidabel.

Fra våren 1940 til august 1943 økte den fra 300 gram i døgnet til 7 kg i døgnet. På dette tidspunkt gikk tungtvannsanlegget på 60-70 % av kapasiteten på grunn av bombingen av Herøya. Anlegget hadde – med andre ord – en kapasitet på hele 10 kg i døgnet (under forutsetning av full drift av Hydrogenfabrikken på Vemork). Disse opplysningene er hentet fra en rapport som er skrevet av ingeniør Tharaldsen som arbeidet med tungtvannsproduksjonen på Vemork. I august 1943 flyktet han til Sverige og avla sin rapport til norske myndigheter i Stockholm.

Våren 1940 var bare deler av elektrolyseanlegget i Hydrogenfabrikken i bruk til tungtvannsproduksjonen, men fra juni 1941 brukte man hele. Anlegget besto av 288 elektrolysører fordelt på 6 etasjer. Høykonsentrasjonsanlegget i kjelleren besto av 7 celler da Norge ble okkupert, fra 13. februar 1942 besto det av 18.

Et av tiltakene for å øke produksjonen var å ta i bruk elektrolyseanleggene på Såheim og Notodden. De første trinnene i produksjonen på Såheim startet i februar 1943. Høykonsentreringsanlegget var i drift fra 10. juni.

I slutten av september 1942 fikk Notodden Salpeterfabrikker beskjed fra ledelsen i Hydro om å prosjektere et anlegg for tungtvannsproduksjon på Notodden. Det ble antydet at produksjonsmengden kunne bli mellom 300 – 400 kg i året.

Et annet tiltak for å øke produksjonen var å innføre «utbygningsmetoden» eller «den tyske metoden». Denne gikk ut på å bruke katalysator for å omsette tungt hydrogen (deuterium) til tungtvann, og var utviklet av de tyske forskerne Prof. Harteck og Dr. Wirtz. Ingeniørene på Vemork var imidlertid skeptiske til metoden, og mente det var flere tekniske utfordringer med å innføre metoden på Vemork. Det ble derfor besluttet å bygge et forsøksanlegg i første omgang.

Ingeniør Jomar Brun som ledet fabrikkene på Vemork bidro i arbeidet med å forbedre metoden. Forsøksanlegget ble satt i drift 1. september 1942.

Både tungtvannsanlegget på Såheim og Vemork ble satt ut av drift som følge av bombingen av Vemork og Rjukan i november 1943, og det foregikk ikke noe høykonsentrering av tungtvann på disse

produksjonsstedene resten av krigen.

Selv om tungtvannsproduksjonen under krigen økte enormt, var produksjonen likevel liten i forhold til hva som ble produsert etter krigen. På begynnelsen av 50-tallet ble det produsert 5 tonn i året, og på 60-tallet ser vi produksjonstall på langt over 20 tonn.

I tillegg til dette viser kildemateriale at det er blitt produsert deuteriumgass på anleggene på Vemork og Såheim som har blitt sendt til Tyskland. Deuterium kan brukes i hydrogenbomber.

Den nye kunnskapen vil bli et viktig element i utstillinger og annen formidling på NIA i tiden framover.

For mer informasjon ta kontakt med:

Gunhild Lurås, utstillingsansvarlig og historiker NIA, tlf: 908 42 750 epost: g.luraas@nia.no

Runar Lia, direktør NIA, tlf: 932 49 766 epost: r.lia@nia.no

Rita Engedalen, presseansvarlig NIA, tlf: 920 94 584 e-post r.engedalen@nia.no

Du vil og like