Norsk industriarbeidermuseum

Åpningstale til “Det ligger i vår natur” av Knut Olav Åmås

Åmås holdt åpningstalen til utstillingen Det ligger i vår natur lørdag 19. januar. Utstillingen markerer avsluttningen på jubileumsåret til Den Norske Turistforening.

Talen, som du kan du lese i sin helhet her, dannet også utgangspunktet for kronikken “Nasjonalgalleriet gjenåpnet – på Notodden” av Åmås i Aftenposten fredag 8. februar.

 

Tale ved åpning av utstillingen «Det ligger i vår natur»

Dr. philos Knut Olav Åmås, direktør i Stiftelsen Fritt Ord
Telemarksgalleret, Notodden 19. januar 2019

Kjære turvenner, naturvenner og kunstvenner.

 

«Det ligger i vår natur», heter denne utstillingen. Opprinnelig lå det i «vår natur», dvs i naturen til bønder som eide støler på fjellet, å betrakte naturen ikke som først og fremst vakker, men nyttig eller unyttig – og tidvis direkte farlig. Det var et helt annet blikk på norsk natur og en helt annen bruk enn dagens.

 

Ferdaminne frå Sumaren 1860 er Aasmund Olavsson Vinje inne på dette perspektivet. Vinje var journalisten og forfatteren som noen år senere ble så sentral midt i kretsen som stiftet Den Norske Turistforening. Når han går i Rondane mot Hjerkinn sammen med bondekona Malene, reflekterer han på denne måten:

 

«Der komo jagande og køyrande etter os Engelskmenn, Franske, Tyske, Danske og Christianiafolk, som alle utropade kver i sit Maal, at her var her stort og fagert. Daa eg hadde tydat for Malene (altså den lokale bondekona), kvat desse Framande hadde sagt, at her var saa makalaust vænt, so saag ho stivt paa meg og spurde, um alle desse Folk vaaro galne, som kunde lika godt slik Styggedom.»

 

Samme sommer er Vinje i Telemark, og reflekterer videre over samme tema:

 

«Maalarar og andre Folk som fara etter at sjaa Vænleiken i Landskapet, kunne vera visse paa aa finna noko stort og fagert for seg, naar Folket der ikring segja at det er stygt. Rjukanfossen er soleis fælt stygg, segjer Tinddølen, og han kan ikki faa i Hovudet sitt at folk fara lang Veg for at sjaa han.»

 

For de 315 000 medlemmene av den unike folkebevegelsen som Den Norske Turistforening er blitt, er naturen først og fremst fritid, friluft, helse og opplevelser. Det sier noe om 150-årsjubilanten, både den gang  og i vår tid.

 

Selv om det å betrakte naturen som farlig, truende, stygg, full av ressurser eller fattig på dem, faktisk også faller naturlig for oss. For ikke å snakke om naturen som ekstremt truet selv, i lys av klimaendringene. Det siste blir selvsagt stadig viktigere i vårt forhold til naturen. Vi er del av den og dens tilstand.

 

Men i  vår vanlige fritid er naturen fortsatt et sted for rekreasjon for overskuddsmennesker. Mange dyrker ideen om den «uberørte natur». I praksis finnes vel den knapt, heller ikke i Norge. Alt vi snakker om og forholder oss aktivt til er jo berørt natur – selv en enkel tursti eller en elegant utsiktsplattform med storslagen utsikt over fjell og fjord er dét. Og en ny DNT-hytte på Hardangervidda, nærmere bestemt ved Møsvatn i Vinje, kan være det, for noen, særlig hvis den ikke ser ut som alle andre DNT-hytter, men er tegnet av arkitektkontoret Snøhetta. Enten vi liker det eller ikke: «Berørt natur» er det. Fordi vi berører naturen når vi ser den og bruker den.

 

Kunstnerne har gjort dét i flere hundre år. DNT har gjort det i 150 år. De tidligste fjellturistene var vitenskapsmenn og kunstnere. DNTs enkle hytter demokratiserte muligheten til å oppleve den norske naturen og i særdeleshet den norske fjellheimen. Og aldri har muligheten vært større enn i dag. Den jevne besøkende på DNTs hytter, det vanlige medlem, er nok en gjennomsnitts nordmann i mye høyere grad enn i 1868 og tiårene etter.

 

Kunstnernes nye blikk på norsk natur fra nasjonalromantikkens tid på midten av 1800-tallet – umiddelbart før stiftelsen av DNT i 1868 – var medvirkende til de urbane klassenes leting etter ny kunnskap samtidig som de oppdaget naturen som fritidsbeskjeftigelse, og snart skjønte at dette siste faktisk var en fullgod grunn til å begi seg ut. Den engelske fjellklatrerpioneren William Cecil Slingsby, som var den første til å bestige Store Skagastølstind, kalte den norske fjellheimen for «The Northern Playground».

 

Jeg hadde planlagt en uke i Sils-Maria i Sveits’ alper til sommeren. Jeg har vært der så mange ganger de siste tyve år. Men min kjæreste og jeg har droppet det i år etter å ha lest Karsten Alnæs´ fine biografi om Thomas Heftye, grunnleggeren av Den Norske Turistforening. Det blir Fondsbu og Eidsbugarden i stedet. Jotunheimen. Fjellområdene i Nord-Aurdal og Øystre Slidre. Vi er ofte der også, men ikke ofte nok – kanskje fordi det er så nær. Men det gir vel så sterke opplevelser som de sveitsiske alpene. Og Solbjørg på Fondsbu kan konkurrere godt med det førsteklasses sveitsiske kjøkkenet.

 

«Det ligger i vår natur». Vi er heldige som får se denne utstillingen. Jeg gispet etter luft da jeg bladde meg gjennom hele bildelisten for noen dager siden. En slik utstilling har jeg bare drømt om å få se, og nå har dere laget den her på Telemarksgalleriet. Her er det nasjonale kunstskatter, mange veldig kjente, en del litt mindre kjente, som er spennende av den grunn.

 

Vi får se bilder som er blitt del av vår identitet. En uke etter at Nasjonalgalleriet stengte, kan vi komme hit til Telemarksgalleriet for å se bildene av Norge. Det er:

 

Johannes Flintoes, J.C. Dahls og flere andres versjoner av Rjukanfossen

Hans Gudes «Høyfjell ved Skagastølen»

Harald Sohlberg «Vinternatt i Rondane»

Theodor Kittelsen «Husmand»

Johan Fredrik Eckersbergs bilder fra Sognefjorden og Hardangerfjorden

Wilhelm M Carpelans bilder fra både Valdres og Telemark

Og f eks J.C. Dahls «Fra Kaupanger i Sogn med en stavkirke»

Med mer

 

65 bilder alt i alt – og absolutt samtlige er utført av menn. Det sier noe om hvem kunsthistorikerne har kanonisert, og hvem som dominerte nasjonalromantikkens kunstverden. Men kanskje finnes det grunnlag for en utstilling til, med de til dels ukjente og undervurderte kvinnene som også tegnet og malte norsk natur med høy kvalitet, men som ikke er blitt kanon. Hva slags natur så de?

 

Uansett: Mange av de utrolige bildene i utstillingen har preget oss dypt, og preger og påvirker oss ennå i dag. Bare tenk på den til dels nasjonalromantisk pregede kampen mot «monstermastene», som de med et sleipt retorisk grep ble kalt, de smekre kraftmastene som skulle reises i relativt bortgjemte og lite besøkte deler av Hardanger rundt 2011. Kvinnelige demonstranter ikledte seg flotte Hardanger-bunader, og formidlet et inntrykk av at kraftmastene så å si ble plassert midt i Tidemand og Gudes «Brudeferden i Hardanger» … Det stemte ikke helt, for å si det forsiktig, men at disse virkemidlene ble brukt, var effektivt.

 

Utstillingen har særlig vekt på den norske fjellheimen. Det meste er faktisk fjell i dette landet. 44 prosent av landarealet er fjell eller vidde. Er det norsk frihetslengsel som finner sitt sterkeste symbol i fjellet? Det ble iallfall et kjernesymbol i det nasjonalromantiske bildet av Norge fra midten av 1800-tallet av.

 

Det er en rekke bilder i utstillingen fra Jotunheimen, som Aasmund Olavsson Vinje kalte området. Dette er et av de viktigste steder i dette landet for meg. Ikke minst fordi det står så sentralt i den nasjonale bevisstgjøring som skjedde i siste halvpart av 1800-tallet, med stiftelsen av DNT i 1868 som et av høydepunktene. Jeg glemmer aldri opplevelsen av å få holde foredrag i Vinjestogo ved bredden av Bygdin.

 

Like før Vinje døde, besøkte Hagbard Berner ham på Rikshospitalet. Berner var stifteren av blant annet Samlaget i 1868 og Dagbladet i 1869. Og både Vinje og Berner var sentrale rundt starten av DNT på hver sine måter. Vinje sa til Berner, der ved sykesengen i Pilestredet, noe som lar det kunsthistoriske og turhistoriske landskapet rundt nettopp Eidsbugarden tre frem i poetisk, selvbiografisk form. Her er noen av Vinjes siste ord til sin turvenn:

 

«Kann du minnast utsynet fraa Skinneggi den morgonen du, daa den kvite skodda dreiv burt imillom Skagastølstindane, og Kaldedalsbreane lyste som gull i solglandsen. – Aajei, aajei, at eg ikkje skal koma dit i sumar.» So la han til um ei stund: «Men naar eg no er lagd i kista, so vil mi aand slaa upp sin heim deruppe millom fjelli. Og so vil eg sitja der paa Falketind og sjaa ut yver Noreg, og Fjellradirne skal stiga fram.»

 

«Og han braut ut i Graat som eit Barn i Mors Fang».

 

Gjennom billedkunsten kan vi fortsette å komme til Jotunheimen omtrent slik Vinje så den, lenge etter at både han og kunstnerne er «i kista», som han sa det. Ja, i denne utstillingen, «Det ligger i vår natur», ser vi også ut over Norge. Fjellradene stiger frem. Fjordene. Dalene. Folket der. Vi ser hva vi har å ta vare på i klimakrisenea tid 150-200 år etter – for vi er fortsatt alle del av naturen, det går med oss som det går med den.

 

Takk til arrangørene og de som har lånt ut kunsten for at dere nå lar oss få se og oppleve alle disse kunsthistorisk interessante tolkningene – og en del like interessante turhistoriske gjenstander og dokumenter attpåtil.

 

Da erklærer jeg utstillingen «Det ligger i vår natur» for åpnet – og Den Norske Turistforenings 150-årsjubileum for avsluttet.

 

For det ligger i vår natur å gå tur. Det ligger også i vår natur å tolke det vi ser når vi går, i dette landet mellom Fortunsdalen og Snøhetta, i dette landet mellom Hjerkinn og Bolkesjø, i dette landet mellom Bitihødn og Gaustatoppen.

 

 

En uke etter at Nasjonalgalleriet stengte, kan vi komme hit til Telemarksgalleriet for å se bildene av Norge.

Du vil og like